Spøkelse fra før

Ibland kommer drømmer som en film, med ett ganske sammenhengende plot, og rollefigurer som ikke bare kommer og går helt uvilkårlig. Idag våknet jeg opp fra en slik, og var nødt til å skrive ned den for å se om historien fortsatt holdt ihop.

Det begynner brått, som en episode i en tv-serie.
Jeg åpner ytterdøra – hvordan jeg kom dit, om det banket på eller klokka ringte, det vet jeg ikke.
Utenfor står en gammel venn jeg ikke har sett på lenge.

Han er rundt 80 år nå. Sist vi møttes var han merket av sykdom, men nå ser han langt bedre ut.
Han spør om jeg er klar til å legge ut på tur, han behøver hjelp med å finne veien.
Jeg får inntrykk av at vi tidligere har pratet om denne turen, og at jeg har lovet noe, uklart hva.
Han var en mann man ugjerne sa nei til – sjarmerende på en god dag, men fryktelig bestemt.
Var, ja. Der i døra unnlater jeg å ta opp at han har vært død i ett par år.
Så det er klart jeg følger med. Mest av nysgjerrighet på hvordan dette kan ha seg.

Vi skal til en plass nord om “byen”, jeg antar han mener Oslo.
Dit vi skal er det store industriområder. På hans tid var det mest landeveier og tomme sletter her.
Nå ligger det fabrikker og slikt tett, med veier i alle retninger.
Han forteller historier fra gamle dager, hvordan det så ut før. Slik brukte han å gjøre tidligere da jeg hilste på.
Vi hadde noe til felles med Oslo. Han må ha gått, eller kjørt de fleste gatene der, jeg var født dit. Hans historie var fra krigens dager fram til jeg ble født. Min historie faller sammen med det økonomiske oppsvinget med oljeboomen og fram til idag. Han brukte å bytte bort skolematen sin til russiske krigsfanger der jeg senere hadde akebakke.
På veien reflekterer jeg litt over at er så sent på formiddagen. Skulle ikke jeg kjøre barna, eller være på jobb eller noe?

Vi kommer til ett bilverksted som er en enetasjes mursteinsbygning oppe på ett høydedrag, med veldig stor parkering og en bilopphuggeri i tilknytning.
Jeg kommenterer at han ser ut til å være i bra form. Humøret er på topp og huden ser friskere ut.
Han snakker om dra på ferie til Tyrkia. Han ser ut til å kunne orke det nå.
På vei ut av bilen kikker jeg nærmere og ser ett edderkoppnett av tynne blodårer helt ute i huden dekke halve ansiktet. Han går inn.

Jeg stiger ut av bilen og får en merkelig følelse. Som om tiden forskyves sidelengs og jeg står igjen på en øy i midten, uberørt.
Under en slags carport står en ødelagt bil med ei jente i som blør fra munnen.
Hun virker uinteressert av meg og omgivelsene.
Ingenting skjer, så jeg går inn etter han.

Inne er det lyst og trivelig. En håndfull mennesker som visst jobber der tar imot meg.
Flere kjenner min venn fra før. Han hadde jobbet lenge der.
Ingenting de sier tyder på att min venn nylig har gått inn døra, eller at de har sett han på lenge.
En middelalders mann i blå kjeledress tar fram en kalender med bilde av de ansatte. Min venn står der i en merkelig positur, framoverbøyd men leende mot kameraet med en stor fastnøkkel, som om han skrur på årstallet 1986.
Jeg strekker hånden for å ta imot den, men kjeledressen tar tilbake kalenderen og bretter den sammen.

Tydeligvis var vennen min godt likt, for alle har minner av ham de vil dele med seg.
De lurer på om jeg vil ha arbeidsklærne hans.
Jeg blir med ett matt og takker nei. Hans eiendeler har ingen verdi for meg.
Helst vil jeg gå ut derfra.
Jeg unnskylder meg og går.

Ute lurer jeg vagt på om ikke noen savner meg, at jeg skulle vært ett eller annet sted.
Jenta i bilen sitter der fortsatt.
Nå, hvordan kom jeg hit?
Jeg har ett vagt minne av en hvit varebil, men ingen slik er å se.
Jeg går omkring og kikker på bilene
Mange har vært i ulykker, og der er en med kulehull.
Himmelen har en farge av kaffe latte.
Igjen denne følelsen av tidsforvrengning. Jeg går inn igjen.

På veien inn møter jeg en av de yngre som har lyst til å snakke.
De andre virker plutselig opptatt av sitt, pausen må være slutt.
Han forteller noen historier han har fått høre om min venn, selv var han for ung til å kjenne ham personlig.
Vi spiser tilsammen. Dvs mat kommer og forsvinner.

Her omtrent kom virkeligheten tilbake og vekte meg. Når jeg ser på historien nedskrevet ser den ut som en “finne lyset” spøkelsehistorie. Det overrasker meg, for noe slikt falt meg ikke inn mens det pågikk. Gjensynet står for meg som et tegn på noe ubearbeidet i forholdet oss imellom. Flere av de detaljene og hendelsene fra drømmen, og dets symbolikk, står ganske klart for meg. Drømmebildene bygger tross alt på en indre forestillingsverden som ikke er helt ugjennomtrengelig. Men etter noen timer i våken tilstand har bildene fra drømmen bleknet, og stemningen er som blåst vekk. Å da tvinge fram minnet er som å fange en duft med hendene.

Advertisements

Crashing Computer

A few years ago I built my own PC. Mostly because I wanted to be somewhat up to date with the current techlevel, partially because I could put my money where I wanted to and make it my own, and lastly because it’s a thrill to order stuff online and put it together. It was close to twenty years since I last did this, and lots have happened since then. So even though I’ve worked as a computer technician, this was a really interesting project. Mind you, not so interesting that I fretted much over Intel vs AMD. Age and experience has made me more pragmatic than nerdy. In fact, when it was done, I was more interested in getting productive than ironing out little creases. Little creases like the damn thing occasionally freezing on me.

Anamnesis

  1. Computer freezes with no warning. Lights are on, screen is shining, responds only to power- or reset button. No data is ever lost as all my applications frequently autosave, but it’s annoying.
  2. I start my apps from shortcuts. For this I have a system, which you very well need when there are close to 50 shortcuts cluttering your screen. Sometimes, although not all the time, when windows is forced to restart it just rearranges all shortcuts in one corner. More than annoying, for me this is a timewaster.

It’s been unstable since day one. That is, even before upgrading to Windows 10.
It happens anytime; during hibernate/powersave, while using it, upon logging in etc.
I’ve noticed losing Wi-Fi connection right before it freezes.

So, either I find a solution for #2 here (how do people start their apps these days, run a search?) and learn to live with #1, or I go to the root cause and make my system stable.

Who am I kidding? After 3+ years I can’t put this off any longer.

When I worked 3rd line support, the three top reasons servers malfunctioned were: Drivers, Antivirus, and Virus. Mind you, I’m not including hardware errors, and this is absolutely not the case with PCs. PCs in a professional environment in particular. In any office they would just reinstall from an image at the slightest misbehaving software. I, however, take pride in not reinstalling my systems. My gutfeeling here says driver issue, and I want to test without the Wi-Fi adapter. I ignore this instinct and instead follow protocol; opening up the Eventlog.

Now, for the uninitiated, the Windows Eventlog looks like a blood bath. This is the thing scammers trick you into opening when they want you to believe you’ve been hacked. And then they have you download their ransomware as a solution. I can see how that works, because even for me the log is an ungodly mess. When I worked with this, I tried several times setting up systems so clean there were no red errors. Never succeeded. I suppose if you uninstall everything, but that takes the usefulness out of having a server.

I’ve got a rather high error-to-warning ratio in both the Application and System log (APP and SYS). That’s something to work with. I search the system log for Eventlog service starting, which is the first thing logged after a reboot. Now I have a timestamp for a crash. I filter out all but an hour before, and after. Unsurprisingly, whatever caused the system to freeze didn’t announce itself in the log, it just froze the system. So it stops logging until the machine is rebooted. The Eventlog is good for finding services failing upon startup, or whenever a dependency fails. Hardware issues would typically give you a bluescreen and a crashdump to analyse. Deeply rooted errors can be harder to pinpoint. My guess is this is not just another scruffy application leaking memory. Yet again I suppress the urge to follow that nagging voice in the back of my head, and instead follow the meticulous methodology of documented, and controlled, troubleshooting. I could always rip out the suspected culprit and see what happens, but I left that kind of gung-ho procedure back when I started charging a premium for this kind of work. It’s better this way – more certain, and in particular documentable.

I open the APP and SYS logs side by side and skim the reboot events to seek out a pattern. Nothing really. There are a few minor issues I’d like to clean up – name resolution failures where router isn’t talking to the computer, plus the usual spam from DCOM. At least I get confirmed my suspicion that it’s happening more frequently now. Since only the reboot is logged, and not the actual time of failure, I can’t tell if the freezes occur at any regular times or intervals.

I’m uncertain where to go from here, so I try to fix a few of the errors in the log. The Bonjour service logs quite a bit of red flags. This is a service that handles communication with Apple devices AFAIK. We have a diverse environment at home, among other things sharing a printer in Windows for Apple computers. Selecting this service in the service manager freezes my computer. Interesting. I cold boot and do it again; nothing. Of course it wasn’t going to be that easy. In troubleshooting it is crucial to be able to replicate and provoke the error. Unless you get there you can’t be sure whatever measure you did really helped. Bonjour is dependant on the TCP/IP driver, and nothing else, apparently. I’d call this a strong indication it is indeed network related.

With nothing else to go on, I check the drivers of my Wi-Fi adapter. I vaguely recall using an adapter I had lying around back when I built this. Yeah, it’s old. The drivers are the generic ones that came with Windows, and are a couple of years old. But that is nothing compared to the manufacturers original drivers, which are from 2012. Six years ago Windows 10 wasn’t around. In fact, they don’t even have a driver for the previous version of Windows. So I am running a driver not recommended by the card manufacturer, and the alternative is one not recommended by Microsoft. What we would like is a certified driver for just this card, not some generic driver since Microsoft can’t take responsibility for any and all hardware running on its OS. Interesting businessmodel this – making the OS and letting others worry about the hardware. Is this relateable to other lines of business? Definitely worth thinking more about.

On a whim I disable the Wi-Fi adapter over night. I don’t think this unloads the driver, but at least there wont be any network traffic. If it’s frozen tomorrow, I can work from that. If it’s not.. well, OK, this doesn’t really prove anything. But I can’t see that it hurts.

20 hours later the comp is still running, so I decide to stresstest it. Nothing fancy, just a script that shuts down and restarts the machine every 5 minutes. Two hours later of this and no fails, I reactivate the Wi-Fi adapter and *boom* freeze on the first boot. Now, this doesn’t prove the adapter is to blame. Even if replacing the adapter solves the issue. It just tells me it is network related. Next step is logically to try another adapter, one with recent drivers. I’m confident that will be the last of it, but it bothers me that I’ll probably never learn exactly what caused the issue.

While waiting for the new adapter I ping one Kb to an external address and log it for a few hours. If my connection is consistent, and everything is OK on both sides I should get an answer for most, if not all pings.

It drops quite a few packets, but doesn’t freeze up the system. For comparison, I run the ping against my cellphone which is connected to the same router. Same result here. Pings around 200ms and dropped packets. Huh, less than ideal in other words.

Two days later

What’s this enjoyment of unboxing something ordered on the net? There’s something profound here. Where did the cavemen go to feel this kind of excitement? Probably checking if the berries are ripe. Anyway, easy install like most stuff today. Speaking of cavemen, newer generations will never know what it is like to install something pre-plug and play. And I’m fine with that.

On a side note, the new network card is PCIe, and smaller than a credit card. The bracket you fasten it to the chassis looks bulky. I have a feeling a new PC standard will come soon. Only graphic cards really need a fat local bus, all that surrounding space, and screws and stuff. Pretty much everything else can be plugged in externally via USB, or communicate via Wi-Fi, Bluetooth, eSATA or what have you. I noticed when ordering that there were more USB Wi-Fi adapters available than internal, so the change is already happening. Maybe the next-next gen desktop looks like a LEGO toy with boxes you just snap together? USB-C does solve a lot of issues and could allow for this.

After installing I let the script run for a few hours, rebooting continuously. The error doesn’t show itself all evening. Pinging gives me much nicer replies, 40-60ms, although once in a while a packet is dropped. I’m not worried, this is TCP-IP after all. Rather amusingly, the cellphone right next to me takes 2-6 times longer to return a ping than the external address 500 kilometres north of here. Fibre is awesome. At least one thing has improved since my days as a techie.

White Noise

There’s a fascinating therapy tool out that is slowly becoming mainstream. It’s about saturating your ears with white noise or other similar noises to silence your minds churning thoughts (or drown out your tinnitus). The end result being relaxation and eventually sleep. As I’m writing this I’m running a playlist in Spotify called White Noise. Among its tracks are future classics like “Cabin Pressure“, “Sea Shells” and “Big Fan Dulled“. I’ve already found a favourite: “White Noise – 500 hz“. For some reason just that frequency pleases me the most. It sounds like a mix of a busy city street and the ocean.

AFAIK, I’m not suffering from ADHD any of the other disorders this is supposed to alleviate. Still, I can absolutely buy the idea that if you keep your mind preoccupied with making sense of noise, you may escape potentially harmful recurring thought patterns. I have noticed myself how, if I’m tired, my mind tends run in small circles. If this is a pathological condition I’m sure listening to a looped hairdryer at high speed can be beneficial. In some cases at least.

There are sound therapy devices available to fill your bedroom with a cacophony of sounds. Apps too, of course. Some suffering tinnitus have become depressed enough to end themselves. I suppose catering to the desperately sleep deprived without having to certify your product with any authority is a tempting market. This particular playlist on Spotify seems good enough, but I can’t tell if it’s representative for therapeutic use. The transitions between tracks seems rather abrupt for its purpose. Radio static is a stark contrast to the electric hum from the inside of a power plant. Some of the sounds transport my inner eye far away, to an airplane cabin, or deep underwater, or riding a train. Places of rest and contemplation. Others have me straining to pick out voices or any meaning at all from the muted audio garbage. Actually, from an artistic perspective, some of the noises are so atmospheric, I bet they could work as ambience in a movie, say if Simon Stålenhags works were dramatised.

Simon Stalenhåg2.jpg

However, the deep relaxation needed to fall asleep is not available to me. This is far from listening to the patter of raindrops on a tinroof. Then again, I’m fairly sound sensitive and prefer a quiet environment for sleeping. In fact, most of these noises are rather stressful in the long run. I have to skip after a couple of minutes, when the looping becomes obvious. Not at all what I expected.

White noise has been tested to lift productivity. From the little I can find online, there is nothing really conclusive on its effects on this our societies prime objective. Neither is there a final word on it helping people relax. Although of the slight differences found in productivity, the non-ADHD participants performed less effective when exposed to noise. Hmm, there, I made 500 words, but not thanks to the background soundtrack. If the research is correct, at least I now have an indication that I don’t have ADHD.

Hva er greia med sport egentlig?

Som spørsmålet antyder finner forfatteren ikke nytelse i å sitte 2×45 minutter pluss overtid og se andre kjempe med en ball som egentlig vil ligge i ro. Ja, jeg er en av de som heller lar være. Faktisk har det gått så langt at jeg har stoltsert med at jeg ikke forstår hva som skjer på banen, og ikledd meg en irriterende-lillebror rolle med naive spørsmål om hva som foregår. Dette til tross for at jeg utmerket vel forstår offside, og hvorfor regelen finnes. Det er bare det at det våkner en småjævel i meg når jeg ser gravalvoret sportsinteresserte legger ned i noe som ganske åpenbart er fjas. Idrett har vel ingen iboende verdi utover lek og moro?

Når man strekker seg til å sitte oppe en natt før vanlig arbeidsdag for å se en tittelfight fra andre siden av kloden, eller reise land og strand rundt for å støtte ett lag i tykt og tynt, eller står der og heier i Holmenkollen med 12 blå, da er det åpenbart at denne gleden skaper de selv. Noe jeg finner beundringsverdig. Faktisk skulle jeg ønske jeg klarte å engasjere meg selv så fullt og helt for noe egenvalgt. Tilhørigheten til f.eks. en fotballklubb er jo syltynn om man gransker den. Spillerne kommer fra overalt, sannsynligvis bor du ikke i nærheten av hjemmestadion (som kanskje har flyttet noen ganger), eieren er iallefall ikke din nærmeste nabo, og treneren har byttet gress flere ganger enn en ulønnsom melkeku. Alt som gjenstår er ei trøye. Ei trøye, og følelsen av samhold blant supporterne. De har en egen klubb, sportsinteresserte, og det eneste de krever for medlemskap er ett uttalt interesse. To hockeytilhengere som heier på hvert sitt lag har mer til felles med hverandre enn meg, uansett demografi.

Samholdet er jeg altså litt misunnelig på. Konstruert, javisst, men ikke mindre ekte for det. Det låter fantastisk å kunne slippe løs alt av følelser i ett lite vindu av spenning, og etterpå, når spetakkelet er over gå tilbake til resten av livet. Hvilken katarsis det må være å kunne øse fritt av alt man har i seg, fra raseri til fryd i en slags berg-og-dal bane med vimpler og livekommentatorer. Bare gi seg hen til en sosialt akseptert massepsykose. Spesielt når det man er del av ikke betyr en tøddel i det store sammenhengen. Hvem som vinner en liga eller kysser pokalen har ingen større betydning, fordi neste år er det samme sirkuset om igjen. Kanskje er det akkurat det forgjengelige som gjør sport så besnærende?

Som jeg har forstått tilskueridrett så er det øyeblikket som sjenker mening. Gylne øyeblikk som gir deltagerne noe å ta med seg, der verdien er større jo mer de har investert. Disse øyeblikkene blir til sosial valuta over en pils på byen og knytter bånd utenforstående ikke kan ta del av. Historisk detaljkunnskap og aktuelle meninger kan diskuteres uten ende der samværet er målet. Svimlende mye energi legges på sport, og bare en brøkdel av det er selve arbeidet. Hadde jeg vært mer surmaget og uforstående skulle jeg kunne avspist det hele med at den energien kunne bygd oss en fungerende E6 gjennom landet. Men nei. Dette er hva jeg ser i sport: en ventil. Her er en legitim arena for å skrike og bære seg, inderlig ønske at din side gjør lungemos av motstanderne, juble med seierherrene, eller bare håpe en av de andre snubler. Igrunnen er det helt storartet at folk fra forskjellige sammfunnskikt, ja, forskjellige land kan møtes på en arena og avgjøre hvem som er best, og ikke i skyttergraver.

Bak det hele står en hel industri fra hovedsponsorer ned til dorullselgende lilleputter. Det økonomiske er en krig i seg, men ser man bort fra pengene så er tanken igrunnen vakker.

Den fuktkänsliga glasbiten

Dottern öppnade för samtalet förra veckan. Det samtalet. Jag som pappa var givetvis inte redo, hon är ju så ung än. Då jag var på hennes ålder kretsade inte tankarna kring slika begär. Men det är klart hon vill ha en mobiltelefon. Om hon får en blir hon knappast den första sexåringen som får. Dock känns det som att här borde mera än ryggmärgsreflexen få bör avgöra.

På frågan vad hon skall med den svarar hon: Spela. Inte så konstigt, hon har provat och vet att det finns spel där, precis som på klösbrädan på skolan. Dessutom ser hon ju hur alla vuxna sitter med sina manicker hela dagen. Båda jag och frugan sköter allt från kommunikation med skolan och vänner till underhållning med våra. Jag har min som fjärrkontroll till TV, och spelar sagor till högtalare på ungarnas rum. Klart hon undrar när hon skall få en. Det är ju kanske ett ännu viktigare symbol på mogenhet än körkort i hennes värld.

 

G20M3K.jpg

Hennes önska lyfter några frågor som måste besvaras dock, innan vi förälder går vidare.

 

Kan hon använda den?

Jovisst, med vår hjälp att installera spelappar, så kan hon sköta den. Det har blivit underbart intuitivt att båda färglägga Dora, som att göra in-app-purchases med dagens touchscreen appar.
Ibland kör hon fast i nån reklam-app, men oftast löser hon digitala utmaningar smidigare än jag.

Kan hon ta ansvar för den?

Lite tveksam här – det händer ju ibland hon glömmer något ute i regnet. Eller tappar saker på golvet. Det här är alltså en glasbit som inte tål fukt, och kostar en veckas lön, ungefär. Den är nog inte lika förlåtande till oöm behandling som hennes snuttefilt.
Dessutom; kan hon skydda den mot sina småsyskons nyfikna fingrar?

Behöver hon den?

Som telefon, nej. Vem skall hon ringa?
SMS är inte aktuellt innan hon lärt sig läsa och skriva.
Videosamtal kan vara aktuellt, vi lever trots allt i framtiden. Men hon är aldrig ensam – alltid finns det någon vuxen som har ansvaret och dessa brukar ha telefoner.
Som spelplattform, nej. Vi har en platta hon får spela på i helgerna. Utökning av tillgodosett speltid är ej aktuellt under denna mandatperioden.
Som symbol på sin mogenhet och individualitet samt roll i familjen? Egentligen inte. Men det är nog där det tar. Hennes kompis har en telefon, och då kan man inte komma med den lila cykeln hon fick när hon fyllde år. Det var ju länge sen, när hon var liten!
Förmodligen känner mamman som jag, och det kommer dröja några år. En gång i framtiden, när hon far iväg någonstans på egen hand, känns det säkrare att ge hon möjlighet att ringa och ringas. Tills dess får hon klara sig med att hänga över axeln på kompisen. Hoppas bara vi klarar förmedla varför.

Saker man svarar en ettåring

Tjejen är lite över året och pluddrar nöjd som vanligt. Sen kommer en obegriplig mening som tydligen kräver ett svar. Om det är ett påstående eller fråga är inte alltid möjligt att säga, jag pratar inte baby. Dock är man ju en artig förälder, så något får man ju kläcka ur sig.

 
– Göbbelöbbelöö!
– Vad? Åja, fint du lämnar katrinplommenet där på stolen så vi har något att sätta oss på sen.
– Beee!
(nöjd leende)

 

– Ba! Guljsd klsdpåx meemememe, po assqwzdeoiwjpq.
– Ja, förvisso, men bolåneräntan lär nog inte stiga över -96 nivån, så jag ser inte att ….
– BA!
– Okej, okej.

 
– Hsldfj sklf falkfjdölsaf?
(spänner ögonen i hon så hon vet att nu, nu är det allvar)
(lång paus)
– Är så detta ditt slutgiltiga svar?
– …

 
– Kpwewwemsdlfmaljfieowrjweoiorjwe.
– Verkligen?
– …
– Är det så?
– POLKNQ ÄPDF LÖ!
– Säger du att jag alltid svarar med en fråga?
– ölööööblllbll.
– …och detta stör dig?
Här börjar hon rynka pannan och titta på mig en allvarlig blick, så jag finner det bäst att lägga av. Vet ju var hälften av generna kommer från, och att nog är nog.

 

Hon har precis lärt sig att spotta (på förskolan kan man tänka). Sådär med läpparna utan trumpet, ni vet. Kunskap som man inte behöver senare i livet, så man glömmer att man kan.
– Jldk dsi ds sfdiajdlfa slpq!
– Och vad tycker vi om en borgerlig regering?
– Phhhhhft!
Klockrent! Hon fick kaka direkt. Älskar hennes timing i kritiska frågor.

 

 

– PappaPappa PappaPappa PappaPappa!
– Sssch! Inte så högt, annars skall alla ha!
– Bajs.
– Vad? Få lukta. (typisk småbarnsfamiljabsurditet)
Nej, inget här.
– Bajs!
– Det är i så fall din första luktfria, och det skall firas med tårta och hornmusik.

 

 

Skall bli intressant att se vad som händer när hon till sist lär mitt språk. Kanske kommer jag lägga av att larva, eller kanske kommer förskolefröknarna få nåt att berätta på lunchen.

Site update

So, I’ve been away for awhile.

There’s something about all these dead blogs littering websites such as this. They’re like a notebook full of ideas never realized. Like a workshop littered with tools and unused materials. I had a blog on Geocities from before the word ‘blog’ came to. Only too late did I realize I might have liked to reread my writing from decades back. Now its been eradicated save for maybe some scraps in an archive somewhere. Cleaned out with far less effort than my garage.

All the promise and aspirations of a blogproject is an apt metaphor for life, I think. You lay your plans, build your dreamcastles and along comes life, trampling your hopes and kicking sand in your eye. Granted, not every distraction in life is a bad thing. In my case it was, among other things, three little girls born within three years. That is one heck of a distraction, I can assure you. I mean, there are mindaltering drugs and meditation techniques to shift your perspective, and then there are three little diaper wearing creatures you love beyond all measure stealing every second of your waking attention, and quite a few of the rest as well. Wife usually says: Planning is everything, plans are nothing. She likes making lists. Lists indexing her other lists. And then sometimes she scraps them altogether. Its something to do with the method and the way being the goal. No, I don’t get it.

Calling a blog a project may be wrong. All definitions I’ve learned about projects states that there has to be a well defined end to the project phase. After that point is reached the project is then handed over to another department for implementation, funding or whatever. As this is a personal project I am both the manager and sponsor. Therefore I order myself the relative goal of success of publishing 1 million words. This ridiculous and completely arbitrary amount is what is generally considered necessary for a hack like me to become an accomplished writer. Since one of my secondary goals here is to up productivity, quality will likely take a dive. This is understood and expected. We’ll adjust price accordingly. If this all seems counterproductive, it probably is, but I’m giving it a go anyway.

If I could write at the pace my mind works, I’m sure I’d wrap this all up in a couple weeks or less. Of course, seeing my thoughts verbatim on a screen would probably ensure I’d never publish anything ever again. The incoherent gibberish inside of me needs to be pushed through a funnel and organized for scrutiny. A quick sanity check and test of amusement level is minimum before exposing others to it. Have you ever seen an interview written out word by word as presented by the interview subject? It’s never pretty. Even the most eloquent statesman look like mumbling fool because oral and written presentations are two separate fish. Birds. Whatever. Where are we at now? 500 words? Uh, so 2000 of these would get me over the top? At one per day it would be… 5,4 years! Ok, less thinking and proofreading, more typing.