White Noise

There’s a fascinating therapy tool out that is slowly becoming mainstream. It’s about saturating your ears with white noise or other similar noises to silence your minds churning thoughts (or drown out your tinnitus). The end result being relaxation and eventually sleep. As I’m writing this I’m running a playlist in Spotify called White Noise. Among its tracks are future classics like “Cabin Pressure“, “Sea Shells” and “Big Fan Dulled“. I’ve already found a favourite: “White Noise – 500 hz“. For some reason just that frequency pleases me the most. It sounds like a mix of a busy city street and the ocean.

AFAIK, I’m not suffering from ADHD any of the other disorders this is supposed to alleviate. Still, I can absolutely buy the idea that if you keep your mind preoccupied with making sense of noise, you may escape potentially harmful recurring thought patterns. I have noticed myself how, if I’m tired, my mind tends run in small circles. If this is a pathological condition I’m sure listening to a looped hairdryer at high speed can be beneficial. In some cases at least.

There are sound therapy devices available to fill your bedroom with a cacophony of sounds. Apps too, of course. Some suffering tinnitus have become depressed enough to end themselves. I suppose catering to the desperately sleep deprived without having to certify your product with any authority is a tempting market. This particular playlist on Spotify seems good enough, but I can’t tell if it’s representative for therapeutic use. The transitions between tracks seems rather abrupt for its purpose. Radio static is a stark contrast to the electric hum from the inside of a power plant. Some of the sounds transport my inner eye far away, to an airplane cabin, or deep underwater, or riding a train. Places of rest and contemplation. Others have me straining to pick out voices or any meaning at all from the muted audio garbage. Actually, from an artistic perspective, some of the noises are so atmospheric, I bet they could work as ambience in a movie, say if Simon Stålenhags works were dramatised.

Simon Stalenhåg2.jpg

However, the deep relaxation needed to fall asleep is not available to me. This is far from listening to the patter of raindrops on a tinroof. Then again, I’m fairly sound sensitive and prefer a quiet environment for sleeping. In fact, most of these noises are rather stressful in the long run. I have to skip after a couple of minutes, when the looping becomes obvious. Not at all what I expected.

White noise has been tested to lift productivity. From the little I can find online, there is nothing really conclusive on its effects on this our societies prime objective. Neither is there a final word on it helping people relax. Although of the slight differences found in productivity, the non-ADHD participants performed less effective when exposed to noise. Hmm, there, I made 500 words, but not thanks to the background soundtrack. If the research is correct, at least I now have an indication that I don’t have ADHD.

Advertisements

Hva er greia med sport egentlig?

Som spørsmålet antyder finner forfatteren ikke nytelse i å sitte 2×45 minutter pluss overtid og se andre kjempe med en ball som egentlig vil ligge i ro. Ja, jeg er en av de som heller lar være. Faktisk har det gått så langt at jeg har stoltsert med at jeg ikke forstår hva som skjer på banen, og ikledd meg en irriterende-lillebror rolle med naive spørsmål om hva som foregår. Dette til tross for at jeg utmerket vel forstår offside, og hvorfor regelen finnes. Det er bare det at det våkner en småjævel i meg når jeg ser gravalvoret sportsinteresserte legger ned i noe som ganske åpenbart er fjas. Idrett har vel ingen iboende verdi utover lek og moro?

Når man strekker seg til å sitte oppe en natt før vanlig arbeidsdag for å se en tittelfight fra andre siden av kloden, eller reise land og strand rundt for å støtte ett lag i tykt og tynt, eller står der og heier i Holmenkollen med 12 blå, da er det åpenbart at denne gleden skaper de selv. Noe jeg finner beundringsverdig. Faktisk skulle jeg ønske jeg klarte å engasjere meg selv så fullt og helt for noe egenvalgt. Tilhørigheten til f.eks. en fotballklubb er jo syltynn om man gransker den. Spillerne kommer fra overalt, sannsynligvis bor du ikke i nærheten av hjemmestadion (som kanskje har flyttet noen ganger), eieren er iallefall ikke din nærmeste nabo, og treneren har byttet gress flere ganger enn en ulønnsom melkeku. Alt som gjenstår er ei trøye. Ei trøye, og følelsen av samhold blant supporterne. De har en egen klubb, sportsinteresserte, og det eneste de krever for medlemskap er ett uttalt interesse. To hockeytilhengere som heier på hvert sitt lag har mer til felles med hverandre enn meg, uansett demografi.

Samholdet er jeg altså litt misunnelig på. Konstruert, javisst, men ikke mindre ekte for det. Det låter fantastisk å kunne slippe løs alt av følelser i ett lite vindu av spenning, og etterpå, når spetakkelet er over gå tilbake til resten av livet. Hvilken katarsis det må være å kunne øse fritt av alt man har i seg, fra raseri til fryd i en slags berg-og-dal bane med vimpler og livekommentatorer. Bare gi seg hen til en sosialt akseptert massepsykose. Spesielt når det man er del av ikke betyr en tøddel i det store sammenhengen. Hvem som vinner en liga eller kysser pokalen har ingen større betydning, fordi neste år er det samme sirkuset om igjen. Kanskje er det akkurat det forgjengelige som gjør sport så besnærende?

Som jeg har forstått tilskueridrett så er det øyeblikket som sjenker mening. Gylne øyeblikk som gir deltagerne noe å ta med seg, der verdien er større jo mer de har investert. Disse øyeblikkene blir til sosial valuta over en pils på byen og knytter bånd utenforstående ikke kan ta del av. Historisk detaljkunnskap og aktuelle meninger kan diskuteres uten ende der samværet er målet. Svimlende mye energi legges på sport, og bare en brøkdel av det er selve arbeidet. Hadde jeg vært mer surmaget og uforstående skulle jeg kunne avspist det hele med at den energien kunne bygd oss en fungerende E6 gjennom landet. Men nei. Dette er hva jeg ser i sport: en ventil. Her er en legitim arena for å skrike og bære seg, inderlig ønske at din side gjør lungemos av motstanderne, juble med seierherrene, eller bare håpe en av de andre snubler. Igrunnen er det helt storartet at folk fra forskjellige sammfunnskikt, ja, forskjellige land kan møtes på en arena og avgjøre hvem som er best, og ikke i skyttergraver.

Bak det hele står en hel industri fra hovedsponsorer ned til dorullselgende lilleputter. Det økonomiske er en krig i seg, men ser man bort fra pengene så er tanken igrunnen vakker.

Den fuktkänsliga glasbiten

Dottern öppnade för samtalet förra veckan. Det samtalet. Jag som pappa var givetvis inte redo, hon är ju så ung än. Då jag var på hennes ålder kretsade inte tankarna kring slika begär. Men det är klart hon vill ha en mobiltelefon. Om hon får en blir hon knappast den första sexåringen som får. Dock känns det som att här borde mera än ryggmärgsreflexen få bör avgöra.

På frågan vad hon skall med den svarar hon: Spela. Inte så konstigt, hon har provat och vet att det finns spel där, precis som på klösbrädan på skolan. Dessutom ser hon ju hur alla vuxna sitter med sina manicker hela dagen. Båda jag och frugan sköter allt från kommunikation med skolan och vänner till underhållning med våra. Jag har min som fjärrkontroll till TV, och spelar sagor till högtalare på ungarnas rum. Klart hon undrar när hon skall få en. Det är ju kanske ett ännu viktigare symbol på mogenhet än körkort i hennes värld.

 

G20M3K.jpg

Hennes önska lyfter några frågor som måste besvaras dock, innan vi förälder går vidare.

 

Kan hon använda den?

Jovisst, med vår hjälp att installera spelappar, så kan hon sköta den. Det har blivit underbart intuitivt att båda färglägga Dora, som att göra in-app-purchases med dagens touchscreen appar.
Ibland kör hon fast i nån reklam-app, men oftast löser hon digitala utmaningar smidigare än jag.

Kan hon ta ansvar för den?

Lite tveksam här – det händer ju ibland hon glömmer något ute i regnet. Eller tappar saker på golvet. Det här är alltså en glasbit som inte tål fukt, och kostar en veckas lön, ungefär. Den är nog inte lika förlåtande till oöm behandling som hennes snuttefilt.
Dessutom; kan hon skydda den mot sina småsyskons nyfikna fingrar?

Behöver hon den?

Som telefon, nej. Vem skall hon ringa?
SMS är inte aktuellt innan hon lärt sig läsa och skriva.
Videosamtal kan vara aktuellt, vi lever trots allt i framtiden. Men hon är aldrig ensam – alltid finns det någon vuxen som har ansvaret och dessa brukar ha telefoner.
Som spelplattform, nej. Vi har en platta hon får spela på i helgerna. Utökning av tillgodosett speltid är ej aktuellt under denna mandatperioden.
Som symbol på sin mogenhet och individualitet samt roll i familjen? Egentligen inte. Men det är nog där det tar. Hennes kompis har en telefon, och då kan man inte komma med den lila cykeln hon fick när hon fyllde år. Det var ju länge sen, när hon var liten!
Förmodligen känner mamman som jag, och det kommer dröja några år. En gång i framtiden, när hon far iväg någonstans på egen hand, känns det säkrare att ge hon möjlighet att ringa och ringas. Tills dess får hon klara sig med att hänga över axeln på kompisen. Hoppas bara vi klarar förmedla varför.

Saker man svarar en ettåring

Tjejen är lite över året och pluddrar nöjd som vanligt. Sen kommer en obegriplig mening som tydligen kräver ett svar. Om det är ett påstående eller fråga är inte alltid möjligt att säga, jag pratar inte baby. Dock är man ju en artig förälder, så något får man ju kläcka ur sig.

 
– Göbbelöbbelöö!
– Vad? Åja, fint du lämnar katrinplommenet där på stolen så vi har något att sätta oss på sen.
– Beee!
(nöjd leende)

 

– Ba! Guljsd klsdpåx meemememe, po assqwzdeoiwjpq.
– Ja, förvisso, men bolåneräntan lär nog inte stiga över -96 nivån, så jag ser inte att ….
– BA!
– Okej, okej.

 
– Hsldfj sklf falkfjdölsaf?
(spänner ögonen i hon så hon vet att nu, nu är det allvar)
(lång paus)
– Är så detta ditt slutgiltiga svar?
– …

 
– Kpwewwemsdlfmaljfieowrjweoiorjwe.
– Verkligen?
– …
– Är det så?
– POLKNQ ÄPDF LÖ!
– Säger du att jag alltid svarar med en fråga?
– ölööööblllbll.
– …och detta stör dig?
Här börjar hon rynka pannan och titta på mig en allvarlig blick, så jag finner det bäst att lägga av. Vet ju var hälften av generna kommer från, och att nog är nog.

 

Hon har precis lärt sig att spotta (på förskolan kan man tänka). Sådär med läpparna utan trumpet, ni vet. Kunskap som man inte behöver senare i livet, så man glömmer att man kan.
– Jldk dsi ds sfdiajdlfa slpq!
– Och vad tycker vi om en borgerlig regering?
– Phhhhhft!
Klockrent! Hon fick kaka direkt. Älskar hennes timing i kritiska frågor.

 

 

– PappaPappa PappaPappa PappaPappa!
– Sssch! Inte så högt, annars skall alla ha!
– Bajs.
– Vad? Få lukta. (typisk småbarnsfamiljabsurditet)
Nej, inget här.
– Bajs!
– Det är i så fall din första luktfria, och det skall firas med tårta och hornmusik.

 

 

Skall bli intressant att se vad som händer när hon till sist lär mitt språk. Kanske kommer jag lägga av att larva, eller kanske kommer förskolefröknarna få nåt att berätta på lunchen.

Site update

So, I’ve been away for awhile.

There’s something about all these dead blogs littering websites such as this. They’re like a notebook full of ideas never realized. Like a workshop littered with tools and unused materials. I had a blog on Geocities from before the word ‘blog’ came to. Only too late did I realize I might have liked to reread my writing from decades back. Now its been eradicated save for maybe some scraps in an archive somewhere. Cleaned out with far less effort than my garage.

All the promise and aspirations of a blogproject is an apt metaphor for life, I think. You lay your plans, build your dreamcastles and along comes life, trampling your hopes and kicking sand in your eye. Granted, not every distraction in life is a bad thing. In my case it was, among other things, three little girls born within three years. That is one heck of a distraction, I can assure you. I mean, there are mindaltering drugs and meditation techniques to shift your perspective, and then there are three little diaper wearing creatures you love beyond all measure stealing every second of your waking attention, and quite a few of the rest as well. Wife usually says: Planning is everything, plans are nothing. She likes making lists. Lists indexing her other lists. And then sometimes she scraps them altogether. Its something to do with the method and the way being the goal. No, I don’t get it.

Calling a blog a project may be wrong. All definitions I’ve learned about projects states that there has to be a well defined end to the project phase. After that point is reached the project is then handed over to another department for implementation, funding or whatever. As this is a personal project I am both the manager and sponsor. Therefore I order myself the relative goal of success of publishing 1 million words. This ridiculous and completely arbitrary amount is what is generally considered necessary for a hack like me to become an accomplished writer. Since one of my secondary goals here is to up productivity, quality will likely take a dive. This is understood and expected. We’ll adjust price accordingly. If this all seems counterproductive, it probably is, but I’m giving it a go anyway.

If I could write at the pace my mind works, I’m sure I’d wrap this all up in a couple weeks or less. Of course, seeing my thoughts verbatim on a screen would probably ensure I’d never publish anything ever again. The incoherent gibberish inside of me needs to be pushed through a funnel and organized for scrutiny. A quick sanity check and test of amusement level is minimum before exposing others to it. Have you ever seen an interview written out word by word as presented by the interview subject? It’s never pretty. Even the most eloquent statesman look like mumbling fool because oral and written presentations are two separate fish. Birds. Whatever. Where are we at now? 500 words? Uh, so 2000 of these would get me over the top? At one per day it would be… 5,4 years! Ok, less thinking and proofreading, more typing.

Strepsilsreklamen kränker mig

Har ni sett den reklamen som rullar för tiden? Den för halstabletten Strepsils? Ja, det skrivs så, med ’s’ på slutet. Gissningsvis för att skilja sig ut och skapa bloggstorm om missbruk av genitiv s (genitivs s?). Där har dom nog missat, för det är inte det detta inlägget handlar om. Hah!

Jag tänker på reklamen med den tecknade gubben på väg uppför en rulltrappa från metron där han möter en kollega eller nåt som frågar om han är redo. Redo för ett viktigt möte, visar det sig. Tyvärr hotar en sår hals med att det hela kommer gå i stöpen. Streckgubben harklar ur sig ursäkt med ett så patetisk läte att en man inte kan låta bli att känna sig förnärmad. Det här är precis hur nidbilden av en man ser ut! Exakt så kraxande hjälplösa är vi tydligen, när vi drabbas av nåt trivialt virus. Självupptagna och håglösa i soffan tigger vi om hjälp, medan kvinnan med korslagda armar fnittrar och skakar sorgset på huvudet, som vi vore en treåring som överdriver en sticka i fingret. Det är som det inte är halsen och immunförsvaret som försvagas, men kärnan i vår identitet, själva vår manlighet.

Självklart känner jag mig inte igen i den bilden. Det tror jag inga män gör. Den där reklamen måste vara riktad mot kvinnor. Kvinnor som tror att slikt behövs när dom hör en krämting följd av en dämpad hosta från badrummet. Löp och köp!

 

Strunt att vi män ramlar ihop för en smärre mikrobinfektion. Den bilden av mannen är lika mytisk som den om han som bara engagerar sig först när han blivit kränkt av en reklamfilm och agerar med att skriva något på nätet.

Fallout 3 -mutanter og colakorker

Fallout 3? Virkelig? Skal du fylle ett blogginnlegg med en anmeldelse av ett dataspill som er over 4 år gammelt? Ja, jeg vet. Det føles like relevant som at sportsrevyen gir oss resultatene fra OL i Vancouver. Jeg spiller dette først nå, dels på grunn av Steam Christmas Special. Pusherne på Steam gir i prinsipp bort gamle spill en gang i året, og jeg gir meg over som Charlie i sjokoladefabrikken. Dessuten vet man ikke om ett spill er verdt sin tid og penger før andre har blogget klart om emnet. Nok om det, dette er min blogg, så sitt ned og les.

En annen grunn til at det har tatt meg så lang tid å se nærmere på Bethesdas AAA tittel var at jeg elsket de to originale spillene sønder og sammen. Det siste, Fallout 2, ble sluppet ti år tidligere. Dette var en tid da spill med 3D-motor var polstjernen alle siktet etter, og isometrisk samt turnbased hadde utspilt sin rolle. Allikevel lyktes de dengang fange noe spesielt. Noe som var verdt å forsøke gjenskape med dagens teknikk i det som nå er ett gigantisk, og fragmentert marked. Min bekymring var såklart at de skulle gjøre atter en sjelløs broshooter der ingen av talentene fra originalene bidro i prosessen.

Hva det enn var som gjorde Fallout spesielt så vil jeg hevde de har lykkes med nummer tre i serien. Denne siste er mer enn inspirert av forgjengerne, den har anstrengt seg for å ta med alle elementer og øse på mer enn en fanboys hjerte kan begjære. Vel verdt å vente på i 10 år (eller 14 i mitt tilfelle). Så, hva er så bra med dette spillet?

Fallout 3 er en sandkasse. I motsetning til de fleste rollespill, dvs spill der man følger en sentral historie og spillfiguren utvikles langs reisen, så står man fritt til å reise hvor man vil, når man vil (med enkelte mindre unntak). Følgelig kan man regne med å havne i skuddveksling bevæpnet med en kniv. Det finnes en tråd, og om man nøster denne så slipper man de mest ubehagelige overraskelsene. Selv ignorerer jeg alle forsøk å lede meg i ene eller andre retningen, men bare det at man kan velge er suverent. Suverent, og jeg vil tro, teknisk vanskelig å gjennomføre. Det var ikke få ganger jeg hoppet over flere moment i hovedhistorien som i begynnelsen går ut på finne spillfigurens far. Man kan følge sporene, eller som jeg følge innfallsmetoden, og før eller senere var jeg tilbake på sporet igjen.

Fallout 3 er oppdatert. Med oppdatert mener jeg at man får det man forventer av ett spill idag. Ingen bisarre tastaturkombinasjoner behøver læres. Har man sprunget igjennom ett skytespill de siste ti årene er det bare og sette seg og kjøre. Man får spare og laste når man vil – noe som ikke er en selvfølgelighet med tanke på den kompleksitet en så stor spillverden fører med seg. Alt bevegelse foregår i ekte tid, men man har mulighet til å pause og kle om seg fra pyjamas til noe mer egnet for kamp. Det siste åpner for riktig nerdig taktikk der man midt i striden veier fordelene med ett hurtig automatvåpen mot en granatkaster som også skader omgivelsene. Samtidig står fiendene og venter på kontringen. Litt som juks kjennes det. Som når man har gjort noe som slett ikke fungerte (miner skal ikke brukes offensivt, og det burde virkelig stå på forpakningen) og enkelt kan lappe sammen kroppen i pausemodus. Det er også mulig å endre vanskelighetsgraden under spillets gang. Akkurat dette er luksus med leverpostei. Når spillet tar mot for mye til å kalle det moro kan man velge å senke vanskelighetsgraden, og heve når utfordringene ikke lenger er der.

Fallout 3 er fleksibelt. Fleksibelt med tanke på den spillfigur man gir egenskaper fra fødsel og hele historien igjennom. Utformer man en intelligent, fingerferdig person med tvilsomme moralske grenser er det åpent for alle talenter. Innbrudd, lommetyveri, hacking, løgn, snikmord, alt belønnes. Vil man heller være en godhjertet klumpeduns med muskler og fetter Anton flaks så får man slåss med nevene om man vil, reparere, forsvare eller på andre måter hjelpe utsatte. Dette belønnes også. Bare en god person vil kunne få en hund som følgesvenn. Jeg har lurt på å skape en figur så hjelpeløs som mulig for å se hvordan det gikk, men jeg mistenker at uansett hvilke valg man tar så finnes det en vei fram i spillet. I alle fall finnes det som oftest mer enn en framgangsmåte. Slikt liker man.

Fallout 3 har sjel. Nei, ikke en metafysisk sådan. Men mange spill av idag blir som en hest satt sammen av en komité. Alt for mange fingre i fatet, og på veien forsvant kunstnernes uttrykk. Man får ikke en stemning om ikke lyd og bilde samstemmer – da kan spilldynamikken være så bra den vil. Jeg mister fort interessen i alle fall. I denne postapokalyptiske verden er alt dekket av aske, og veldig lite fungerer. Ett grågrønt filter vasker bort detaljer i ett landskap der ingenting vokser. Det er stillhet når man er alene, og alene føler man seg virkelig. Helt til man blir angrepet av en maur stor som hentet fra en femtitalls skrekkfilm. Mye i Fallout-verdenen kommer nettopp fra femtitallet. Musikken, bilene, kommunistskrekken, herlige analoge datamaskiner med grønn skrift. Alt frosset i utviklingen fra da bombene falt. Det eneste som har utviklet seg er våpenteknikken, og muterte skapninger såklart. Omtanken på detaljer er slående. Muterte mennesker med komplekser for sitt nye utseende bor i en egen by. Alle speil i denne byen er ødelagte. Stirrer på man ett låst kasseapparat vil butikkeieren kunne si “I really hope you’re not planning on breaking into that?”.

I det hele tatt finnes det mye å elske her. Man kan knapt si at det er ett troverdig univers, men en god historie skal ikke la seg hindre i att mutasjoner behøver noe lengre tid, eller at en 280 kilos ryggsekk er en anelse mye å løpe med. Att man kan ete 10 kilo radioaktiv kakerlakk og vaske det ned med fire flasker 200 år gammel cola, og føle seg bedre etterpå tøyer litt på virkeligheten. Men fokus er på spillegleden, og en som har spilt rollespill noen tiår ser at det har Fallout 3 i massevis.

Jeg har igrunnen ikke godt av spill som dette. Min typiske framgangsmåte er å velge en lav vanskelighetsgrad, dikte opp en rollefigur og holde meg til dennes moralkompass i vått og tørt. Det leder til episoder som når min nye følgeslager tråkker på en mine jeg har utløst, og spres rundt i rommet. Rollefiguren min rykker på skuldrene og raner liket mens jeg selv rister på hodet og kjemper mot trangen til å spole historien tilbake noen minutter. “Come on, let’s go!” var hennes siste ord. Akk-ja.

Ellers har jeg en svakhet for ting og tang. Alt som går å få ned i ryggsekken skal ned i ryggsekken. Det som er skapt før krigen har en verdi (vel, allting, egentlig). Selv bruskorker. De er den nye valutaen, og ellers kjøphandles det med alt man kan slepe med seg (det finnes ikke lenger dopapir, ellers tror jeg det skulle vært nye skiten). Dette ha-begjæret blir til tider absurd, og jeg har lekt med en idé å lage en vekt-til-bottlecaps-ratio tabell. Ikke alltid greit å vite hva man skal bruke den begrensede plassen i ryggsekken til. Men jeg er vel fire år for sent ute for at det er verdt bryet.

Svakheter med spillet da? Joda, de finnes. Anmerkningsverd er ymse bugs som man vil tro skulle vært borte etter så mange år. Jeg antar at utviklingssyklusen har passert for lenge siden, så en spiller får leve med å sitte fast i landskapet to ganger på en time. Å hoppe gjennom døråpninger er heller ikke videre anbefalt. Holder man seg til åpent landskap og ikke er for kreativ så går det meste greit.

Det virker som kvinnene har bare en ansiktsmodell? Det blir litt merkelig når en eldre kvinne flørtende sier “Hi there!”, noe jeg tidligere hørt fra en prostituert. Med omtrent samme ansikt. Slektninger?

Fallout 3 har ytterst få scriptede events. Det vil si de gangene hvor omgivelsene reagerer etter ett gitt mønster på en spesiell (helst unik) situasjon. Normalt surrer mennesker, dyr, insekter og roboter rundt etter gitte mønster som blir forutsigbare etter en tid. Den historien man følger, og enkelte mindre historier, utløser andre handlingsmønster. Dette er nødvendig for å drive historien videre. Iblant har jeg tenkt at det hadde vært fint om det skjedde noe uventet. Med uventet mener jeg ikke at noen skyter på meg når jeg åpner en dør. Steams Halflife serie er ett bra eksempel på bruk av scriptede events, men de spillene er som å sette seg på en berg-og-dalbane. Ingen mulighet til å hoppe av for å utforske litt på egen hånd.

To nyheter avviker fra RPG mallen og er til tider irriterende. Normalt velger man sin rollefigurs egenskaper og bygger på disse med erfaring. Det er mer eller mindre essensen i ett rollespill. Allikevel er det to minispill der spilleren får brynet sine egenskaper. Låsdirking og hacke datamaskiner gjøres ikke med rollefigurens egenskaper, dens ferdigheter avgjør bare om man får forsøke. Selv hadde jeg ingen problemer med hackingen som var enkle ordleker, mens dirkingen fikk meg til å ønske jeg hadde lagt erfaringspoeng på noe annet.

Skal jeg ikke si noe om VATS da? VATS? Åja, du mener panikk-knappen min? Kjennes som juks å pause en kamp for ta seg god tid til å sikte på fiendens eksponerte venstrearm. Men det fungerer, og det er tro mot de to første spillene. Faktisk tror jeg Fallout 3 hadde vært vanskelig å selge til tilhengere av de første to spillene uten denne funksjonen. Det, og muligheten til å vippe oddsen i sin favør med en liten sprøyte. Fint at man kan bli avhengig av dop igjen. Har ikke sett dette siden nittitallets Jagged Alliance og Syndicate. Atter en avveining som bidrar til spillets kompleksitet.

Nå er jeg nærmere 1700 ord og har slett ikke fortalt alt jeg kunne, men ett sted får jeg takke for oppmerksomheten. Min konklusjon er at om du vil ha en verden å utforske som forsøker slå ihjel deg er dette ikke det verste man kan velge. Dessuten, er man ikke litt lei av alver nå?