Toleranse for teknikk

Her er en sak jeg stadig vekk forbauses over. Hvert eneste år kommer det tekniske nyheter på markedet. Usvikelig slippes det på forbrukere nye løsninger som endrer alt fra måten vi omgås på til hvordan vi gjør vårt arbeide eller ser oss selv. Dette er ikke så merkelig i seg, derimot er folks holdninger til teknikken anmerkningsverd. Helt uavhengig av medias forsøk på å sverte og skape skepsis til nyvinninger, så vil folk ta til seg den nye teknikken om den passer dem. Selv om teknikken endrer helt på hvordan vi oppfører oss så aksepteres den med en utrolig hastighet. Det er nesten som vi har gått og ventet på en ny webstandard som tillater 140 tegn lange meldinger så blir Twitter akseptert som den nye kommunikasjonsplattformen. Med største selvfølge legger en hel generasjon opp sine private festbilder på Facebook till allmen beskuelse. Vi aksepterer at alle nye biler har en datamaskin under ett plastlokk som ikke skal røres. Faktisk er hele motoren under ett plastlokk, så å plukke rundt der på egen hånd blir en helt annen sak enn tidligere.

Jeg pratet nylig med en lastebilsjåfør som kunne fortelle at han har fire datamaskiner i bilen sin. De overvåker hvor han er i verden, hvor han skal, slitasjen på bremsebeleggen osv. I min naivitet trodde jeg at hans fremste oppgave var å unngå ulykker mens han fraktet varer fra A til B. Jeg håper virkelig utstyret er lett å bruke, og ikke krever at han tar blikket fra veien og må slippe rattet. Det er klart at det meste av teknikken bygges inn og merkes knapt. I en overgangsperiode må man kanskje ha en laptop på passasjersetet. Men for han var det helt i sin ordning. Annerledes enn før, men allikevel naturlig som ett ledd i en utvikling.

Er ikke mennesket være mer varlig når gjelder forandringer? Det er ihvertfall min oppfatning av oss som rase. Jeg vil tro at den første som ble brent på bålet var den som først tøylet ilden. Eller har det skjedd en gradvis forandring i oss som først nå begynner å bli synlig? Holder nysjerrighet og fornuft på å vinne over intoleranse og xenofobi? Evolusjonen er en langsom prosess, men vi har nå funnet opp saker ganske lenge, selv i det perspektivet. Men du milde himmel hvor fort det går idag. Den tekniske utviklingstakten øker eksponensielt. Det er som to nyvinninger ikke leder til en tredje, snarere ytterligere ti! I tekniske miljøer prates det om ”The Singularity” – det punktet i historien når den tekniske utviklingen driver seg selv med kunstgjort intelligens og springer fra oss mennesker så vi ikke lenger forstår, eller kan henge med i utviklingen. Ifølge Ray Kurzweils beregninger intreffer dette om ca 25 års tid. For flere eldre føles det nok som at vi allerede er der.

Framtidstro og optimisme er ganske vanlig i kretser opptatt av teknikk. Hva er vel ikke fascinasjonen med romfart annet enn drømmen evig liv? Om man stadig blikker framover tror jeg man er nødt til å velge ett positivt livssyn. En positiv livsanskuelse nødvendig for å forsøke forandre det nåværende mot noe bedre.

I en artikkel fra Washington Post tar Ezra Klein opp oppfinnelser og genialitet der han hevder at når forutsetningene for en ny løsning finnes så kommer den av seg selv. Påstanden støttes av kjente oppfinnelser og oppdagelser som telefonen, gravitasjonen ol der en person har blitt forknippet med oppdagelsen, men flere vært inne på samme ideen samtidig. Timing og utførelse i kombinasjon med litt flaks har vært avgjørende for gjennomslaget. Jeg tror på flaks. Flaks kan aldri regnes bort når det gjelder suksess. Men at den nye løsningen har tvunget seg fram som et svar når forutsetningene har ligget til rette er en ny tanke for meg. Det må bety at det har funnets et behov og når verktøyene (nye material, organisasjonsformer, ideer) er der så tar vi til oss den nye teknikken som et vakuum fylles. Kan det være så?

Betyr dette så at de som former framtiden med sine ideer idag er med på å mykne folks holdninger infor de forandringer som kommer? Er det en umerkelig påvirkning som siver ned fra drømmerne til grunnvannet? Jeg kan ikke si at jeg har sett noen spor til slikt. Visst finnes det science fiction filmer og bøker, og populærvitenskapelige medie som iblant bobler fram i dagspressen med en enkelt artikkel om en bil som kan drives av tyttebærgele (skjønt bare i teorien). Er det summen av disse fantaseringene, eller er det en mer subtil og usynlig påvirkning som forandrer våre holdninger?

Hva det enn er, så skulle jeg gjerne vite mer om hva som gir oss denne forunderlige akseptansen. At det kjennes naturlig å gå omkring med en kombinert radio, walkman, datamaskin, telefon, kamera og gps i lomma i en dings ikke større en hånd, er forbløffende. Spesielt når vi ikke tenker to ganger over hvor usannsynelig dette var for bare ti år siden.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: