Fallout 3 -mutanter og colakorker

Fallout 3? Virkelig? Skal du fylle ett blogginnlegg med en anmeldelse av ett dataspill som er over 4 år gammelt? Ja, jeg vet. Det føles like relevant som at sportsrevyen gir oss resultatene fra OL i Vancouver. Jeg spiller dette først nå, dels på grunn av Steam Christmas Special. Pusherne på Steam gir i prinsipp bort gamle spill en gang i året, og jeg gir meg over som Charlie i sjokoladefabrikken. Dessuten vet man ikke om ett spill er verdt sin tid og penger før andre har blogget klart om emnet. Nok om det, dette er min blogg, så sitt ned og les.

En annen grunn til at det har tatt meg så lang tid å se nærmere på Bethesdas AAA tittel var at jeg elsket de to originale spillene sønder og sammen. Det siste, Fallout 2, ble sluppet ti år tidligere. Dette var en tid da spill med 3D-motor var polstjernen alle siktet etter, og isometrisk samt turnbased hadde utspilt sin rolle. Allikevel lyktes de dengang fange noe spesielt. Noe som var verdt å forsøke gjenskape med dagens teknikk i det som nå er ett gigantisk, og fragmentert marked. Min bekymring var såklart at de skulle gjøre atter en sjelløs broshooter der ingen av talentene fra originalene bidro i prosessen.

Hva det enn var som gjorde Fallout spesielt så vil jeg hevde de har lykkes med nummer tre i serien. Denne siste er mer enn inspirert av forgjengerne, den har anstrengt seg for å ta med alle elementer og øse på mer enn en fanboys hjerte kan begjære. Vel verdt å vente på i 10 år (eller 14 i mitt tilfelle). Så, hva er så bra med dette spillet?

Fallout 3 er en sandkasse. I motsetning til de fleste rollespill, dvs spill der man følger en sentral historie og spillfiguren utvikles langs reisen, så står man fritt til å reise hvor man vil, når man vil (med enkelte mindre unntak). Følgelig kan man regne med å havne i skuddveksling bevæpnet med en kniv. Det finnes en tråd, og om man nøster denne så slipper man de mest ubehagelige overraskelsene. Selv ignorerer jeg alle forsøk å lede meg i ene eller andre retningen, men bare det at man kan velge er suverent. Suverent, og jeg vil tro, teknisk vanskelig å gjennomføre. Det var ikke få ganger jeg hoppet over flere moment i hovedhistorien som i begynnelsen går ut på finne spillfigurens far. Man kan følge sporene, eller som jeg følge innfallsmetoden, og før eller senere var jeg tilbake på sporet igjen.

Fallout 3 er oppdatert. Med oppdatert mener jeg at man får det man forventer av ett spill idag. Ingen bisarre tastaturkombinasjoner behøver læres. Har man sprunget igjennom ett skytespill de siste ti årene er det bare og sette seg og kjøre. Man får spare og laste når man vil – noe som ikke er en selvfølgelighet med tanke på den kompleksitet en så stor spillverden fører med seg. Alt bevegelse foregår i ekte tid, men man har mulighet til å pause og kle om seg fra pyjamas til noe mer egnet for kamp. Det siste åpner for riktig nerdig taktikk der man midt i striden veier fordelene med ett hurtig automatvåpen mot en granatkaster som også skader omgivelsene. Samtidig står fiendene og venter på kontringen. Litt som juks kjennes det. Som når man har gjort noe som slett ikke fungerte (miner skal ikke brukes offensivt, og det burde virkelig stå på forpakningen) og enkelt kan lappe sammen kroppen i pausemodus. Det er også mulig å endre vanskelighetsgraden under spillets gang. Akkurat dette er luksus med leverpostei. Når spillet tar mot for mye til å kalle det moro kan man velge å senke vanskelighetsgraden, og heve når utfordringene ikke lenger er der.

Fallout 3 er fleksibelt. Fleksibelt med tanke på den spillfigur man gir egenskaper fra fødsel og hele historien igjennom. Utformer man en intelligent, fingerferdig person med tvilsomme moralske grenser er det åpent for alle talenter. Innbrudd, lommetyveri, hacking, løgn, snikmord, alt belønnes. Vil man heller være en godhjertet klumpeduns med muskler og fetter Anton flaks så får man slåss med nevene om man vil, reparere, forsvare eller på andre måter hjelpe utsatte. Dette belønnes også. Bare en god person vil kunne få en hund som følgesvenn. Jeg har lurt på å skape en figur så hjelpeløs som mulig for å se hvordan det gikk, men jeg mistenker at uansett hvilke valg man tar så finnes det en vei fram i spillet. I alle fall finnes det som oftest mer enn en framgangsmåte. Slikt liker man.

Fallout 3 har sjel. Nei, ikke en metafysisk sådan. Men mange spill av idag blir som en hest satt sammen av en komité. Alt for mange fingre i fatet, og på veien forsvant kunstnernes uttrykk. Man får ikke en stemning om ikke lyd og bilde samstemmer – da kan spilldynamikken være så bra den vil. Jeg mister fort interessen i alle fall. I denne postapokalyptiske verden er alt dekket av aske, og veldig lite fungerer. Ett grågrønt filter vasker bort detaljer i ett landskap der ingenting vokser. Det er stillhet når man er alene, og alene føler man seg virkelig. Helt til man blir angrepet av en maur stor som hentet fra en femtitalls skrekkfilm. Mye i Fallout-verdenen kommer nettopp fra femtitallet. Musikken, bilene, kommunistskrekken, herlige analoge datamaskiner med grønn skrift. Alt frosset i utviklingen fra da bombene falt. Det eneste som har utviklet seg er våpenteknikken, og muterte skapninger såklart. Omtanken på detaljer er slående. Muterte mennesker med komplekser for sitt nye utseende bor i en egen by. Alle speil i denne byen er ødelagte. Stirrer på man ett låst kasseapparat vil butikkeieren kunne si “I really hope you’re not planning on breaking into that?”.

I det hele tatt finnes det mye å elske her. Man kan knapt si at det er ett troverdig univers, men en god historie skal ikke la seg hindre i att mutasjoner behøver noe lengre tid, eller at en 280 kilos ryggsekk er en anelse mye å løpe med. Att man kan ete 10 kilo radioaktiv kakerlakk og vaske det ned med fire flasker 200 år gammel cola, og føle seg bedre etterpå tøyer litt på virkeligheten. Men fokus er på spillegleden, og en som har spilt rollespill noen tiår ser at det har Fallout 3 i massevis.

Jeg har igrunnen ikke godt av spill som dette. Min typiske framgangsmåte er å velge en lav vanskelighetsgrad, dikte opp en rollefigur og holde meg til dennes moralkompass i vått og tørt. Det leder til episoder som når min nye følgeslager tråkker på en mine jeg har utløst, og spres rundt i rommet. Rollefiguren min rykker på skuldrene og raner liket mens jeg selv rister på hodet og kjemper mot trangen til å spole historien tilbake noen minutter. “Come on, let’s go!” var hennes siste ord. Akk-ja.

Ellers har jeg en svakhet for ting og tang. Alt som går å få ned i ryggsekken skal ned i ryggsekken. Det som er skapt før krigen har en verdi (vel, allting, egentlig). Selv bruskorker. De er den nye valutaen, og ellers kjøphandles det med alt man kan slepe med seg (det finnes ikke lenger dopapir, ellers tror jeg det skulle vært nye skiten). Dette ha-begjæret blir til tider absurd, og jeg har lekt med en idé å lage en vekt-til-bottlecaps-ratio tabell. Ikke alltid greit å vite hva man skal bruke den begrensede plassen i ryggsekken til. Men jeg er vel fire år for sent ute for at det er verdt bryet.

Svakheter med spillet da? Joda, de finnes. Anmerkningsverd er ymse bugs som man vil tro skulle vært borte etter så mange år. Jeg antar at utviklingssyklusen har passert for lenge siden, så en spiller får leve med å sitte fast i landskapet to ganger på en time. Å hoppe gjennom døråpninger er heller ikke videre anbefalt. Holder man seg til åpent landskap og ikke er for kreativ så går det meste greit.

Det virker som kvinnene har bare en ansiktsmodell? Det blir litt merkelig når en eldre kvinne flørtende sier “Hi there!”, noe jeg tidligere hørt fra en prostituert. Med omtrent samme ansikt. Slektninger?

Fallout 3 har ytterst få scriptede events. Det vil si de gangene hvor omgivelsene reagerer etter ett gitt mønster på en spesiell (helst unik) situasjon. Normalt surrer mennesker, dyr, insekter og roboter rundt etter gitte mønster som blir forutsigbare etter en tid. Den historien man følger, og enkelte mindre historier, utløser andre handlingsmønster. Dette er nødvendig for å drive historien videre. Iblant har jeg tenkt at det hadde vært fint om det skjedde noe uventet. Med uventet mener jeg ikke at noen skyter på meg når jeg åpner en dør. Steams Halflife serie er ett bra eksempel på bruk av scriptede events, men de spillene er som å sette seg på en berg-og-dalbane. Ingen mulighet til å hoppe av for å utforske litt på egen hånd.

To nyheter avviker fra RPG mallen og er til tider irriterende. Normalt velger man sin rollefigurs egenskaper og bygger på disse med erfaring. Det er mer eller mindre essensen i ett rollespill. Allikevel er det to minispill der spilleren får brynet sine egenskaper. Låsdirking og hacke datamaskiner gjøres ikke med rollefigurens egenskaper, dens ferdigheter avgjør bare om man får forsøke. Selv hadde jeg ingen problemer med hackingen som var enkle ordleker, mens dirkingen fikk meg til å ønske jeg hadde lagt erfaringspoeng på noe annet.

Skal jeg ikke si noe om VATS da? VATS? Åja, du mener panikk-knappen min? Kjennes som juks å pause en kamp for ta seg god tid til å sikte på fiendens eksponerte venstrearm. Men det fungerer, og det er tro mot de to første spillene. Faktisk tror jeg Fallout 3 hadde vært vanskelig å selge til tilhengere av de første to spillene uten denne funksjonen. Det, og muligheten til å vippe oddsen i sin favør med en liten sprøyte. Fint at man kan bli avhengig av dop igjen. Har ikke sett dette siden nittitallets Jagged Alliance og Syndicate. Atter en avveining som bidrar til spillets kompleksitet.

Nå er jeg nærmere 1700 ord og har slett ikke fortalt alt jeg kunne, men ett sted får jeg takke for oppmerksomheten. Min konklusjon er at om du vil ha en verden å utforske som forsøker slå ihjel deg er dette ikke det verste man kan velge. Dessuten, er man ikke litt lei av alver nå?

Toleranse for teknikk

Her er en sak jeg stadig vekk forbauses over. Hvert eneste år kommer det tekniske nyheter på markedet. Usvikelig slippes det på forbrukere nye løsninger som endrer alt fra måten vi omgås på til hvordan vi gjør vårt arbeide eller ser oss selv. Dette er ikke så merkelig i seg, derimot er folks holdninger til teknikken anmerkningsverd. Helt uavhengig av medias forsøk på å sverte og skape skepsis til nyvinninger, så vil folk ta til seg den nye teknikken om den passer dem. Selv om teknikken endrer helt på hvordan vi oppfører oss så aksepteres den med en utrolig hastighet. Det er nesten som vi har gått og ventet på en ny webstandard som tillater 140 tegn lange meldinger så blir Twitter akseptert som den nye kommunikasjonsplattformen. Med største selvfølge legger en hel generasjon opp sine private festbilder på Facebook till allmen beskuelse. Vi aksepterer at alle nye biler har en datamaskin under ett plastlokk som ikke skal røres. Faktisk er hele motoren under ett plastlokk, så å plukke rundt der på egen hånd blir en helt annen sak enn tidligere.

Jeg pratet nylig med en lastebilsjåfør som kunne fortelle at han har fire datamaskiner i bilen sin. De overvåker hvor han er i verden, hvor han skal, slitasjen på bremsebeleggen osv. I min naivitet trodde jeg at hans fremste oppgave var å unngå ulykker mens han fraktet varer fra A til B. Jeg håper virkelig utstyret er lett å bruke, og ikke krever at han tar blikket fra veien og må slippe rattet. Det er klart at det meste av teknikken bygges inn og merkes knapt. I en overgangsperiode må man kanskje ha en laptop på passasjersetet. Men for han var det helt i sin ordning. Annerledes enn før, men allikevel naturlig som ett ledd i en utvikling.

Er ikke mennesket være mer varlig når gjelder forandringer? Det er ihvertfall min oppfatning av oss som rase. Jeg vil tro at den første som ble brent på bålet var den som først tøylet ilden. Eller har det skjedd en gradvis forandring i oss som først nå begynner å bli synlig? Holder nysjerrighet og fornuft på å vinne over intoleranse og xenofobi? Evolusjonen er en langsom prosess, men vi har nå funnet opp saker ganske lenge, selv i det perspektivet. Men du milde himmel hvor fort det går idag. Den tekniske utviklingstakten øker eksponensielt. Det er som to nyvinninger ikke leder til en tredje, snarere ytterligere ti! I tekniske miljøer prates det om ”The Singularity” – det punktet i historien når den tekniske utviklingen driver seg selv med kunstgjort intelligens og springer fra oss mennesker så vi ikke lenger forstår, eller kan henge med i utviklingen. Ifølge Ray Kurzweils beregninger intreffer dette om ca 25 års tid. For flere eldre føles det nok som at vi allerede er der.

Framtidstro og optimisme er ganske vanlig i kretser opptatt av teknikk. Hva er vel ikke fascinasjonen med romfart annet enn drømmen evig liv? Om man stadig blikker framover tror jeg man er nødt til å velge ett positivt livssyn. En positiv livsanskuelse nødvendig for å forsøke forandre det nåværende mot noe bedre.

I en artikkel fra Washington Post tar Ezra Klein opp oppfinnelser og genialitet der han hevder at når forutsetningene for en ny løsning finnes så kommer den av seg selv. Påstanden støttes av kjente oppfinnelser og oppdagelser som telefonen, gravitasjonen ol der en person har blitt forknippet med oppdagelsen, men flere vært inne på samme ideen samtidig. Timing og utførelse i kombinasjon med litt flaks har vært avgjørende for gjennomslaget. Jeg tror på flaks. Flaks kan aldri regnes bort når det gjelder suksess. Men at den nye løsningen har tvunget seg fram som et svar når forutsetningene har ligget til rette er en ny tanke for meg. Det må bety at det har funnets et behov og når verktøyene (nye material, organisasjonsformer, ideer) er der så tar vi til oss den nye teknikken som et vakuum fylles. Kan det være så?

Betyr dette så at de som former framtiden med sine ideer idag er med på å mykne folks holdninger infor de forandringer som kommer? Er det en umerkelig påvirkning som siver ned fra drømmerne til grunnvannet? Jeg kan ikke si at jeg har sett noen spor til slikt. Visst finnes det science fiction filmer og bøker, og populærvitenskapelige medie som iblant bobler fram i dagspressen med en enkelt artikkel om en bil som kan drives av tyttebærgele (skjønt bare i teorien). Er det summen av disse fantaseringene, eller er det en mer subtil og usynlig påvirkning som forandrer våre holdninger?

Hva det enn er, så skulle jeg gjerne vite mer om hva som gir oss denne forunderlige akseptansen. At det kjennes naturlig å gå omkring med en kombinert radio, walkman, datamaskin, telefon, kamera og gps i lomma i en dings ikke større en hånd, er forbløffende. Spesielt når vi ikke tenker to ganger over hvor usannsynelig dette var for bare ti år siden.

 

 

First post

Denne bloggen er tenkt som en skriveøvelse, og kommer derfor til å være mer eklektisk enn en Spotify playlist.

Inleggene blir på de tre språk jeg behersker best; norsk, engelsk og svensk. Kvaliteten vil følge dagsformen, og regelmessigheten – uforutsigbar, i beste fall. Utover det er det ikke greit å si hva som dukker opp, men her går altså kvantitet foran alt annet.

Om du ser at det bare er ett fåtall publiseringer til høyre her, så anbefaler jeg at du kommer tilbake om en tre års tid når forfatteren har fått de en million ordenes erfaring de prater om på skrivekurs. Der er målsetningen min i alle fall. Hva din motivering for å være her er får være din egen sak.

Om det er framtidige meg som kommer tilbake for å lese dette noen år senere, så sier jeg: ”Stikk! Rør ingenting. Du er dust. Stoler ikke på noen over førti.”.

– – –

This blog is merely a writing exercise, and will thus be more eclectic than a Spotify playlist.

I will be posting in the three languages I am fluent in; Norwegian, English and Swedish. The quality of my work will be according to my current mood, and the regularity will be unpredictable at best. Otherwise I cannot make any promises, except than there will be quantity above all else.

If you only see a few postings to the right here, I recommend you return in three years time when the author has reached the million words experience they talk about at writers class. That’s my goal anyway. Whatever your motivation for being here may be is your own thing.

To the future me, returning to read this some years later; “Go away! Don’t touch anything. You’re an idiot. I don’t trust anyone over 40.”.