You like Mozart? Here’s some Muppet Show

This article is about the strange things that go on in social media. As I was listening to an opera piece, specifically The Magic Flute, in French (don’t ask, sometimes I try to get into other forms of music, but opera is still a closed door to me), I noticed the suggestions on the right side also listed Rockin’ Robin from the Muppet Show. Now, from all the gazillions of videos on the tube, they chose a puppet band doing rock to recommend to someone listening to classical? Granted, it’s an old song, but not Mozart-old. So what algorithmic wonder managed this logic leap? Sounds like something reasoned by something so complex it tripped itself. This requires an investigation. People want to know, and I don’t want to go to bed just yet.

Underneath this particular suggestion I notice a “Your recommendations” at the end. Alright, since I cannot recall seeing, let alone recommending the Electric Mayhem band perform in a tree before, I suppose Youtube are the ones recommending. Meaning they do know who I am. Then I remember Google buying Youtube some time ago, and that I do have a Google+ account simmering somewhere in the cloud. Still doesn’t bridge the gap between opera and blue suede shoes, but maybe there is a hint in my Google+ account (conveniently linked in top right hand corner). This shows that I have no favourites, nothing added etc, but my history list is really long. A quick search reveals nothing about classic rock or sock puppet musicians. Or so I thought. Digging deeper I find that more than two years ago I watched the Mahna Mahna song from the Muppet Show. And I still regret this. It’s like a virus in the mind, but if you are feeling strong, here’s the song.

Ok, so now we know that if you have been rickrolled once years ago, chances are Youtubes recommendations will try and trick you again. But the connection still isn’t clear to me. So I poke around some more. Both videos are relatively short and contain music with lyrics and moving pictures. Maybe Youtube have a voluntary system for classifying new contributions? I don’t know as I have never uploaded anything, but I do know that such a system would be faulty at best. Just looking at the videos comments convinces me you that you really shouldn’t base a classification system on these people. Google being Google, they must have a superelaborate automatic system that scans every upload for nude flesh and naughty words among other things. I’m sure they can recognize a music video for what it is by sound and pictures, beat, framerate, whatever. Somebody at Google probably coded this on a café napkin in between two meetings and the others thought it was cool, so now it’s standard.

So, our assumption is that both are recognized as music videos. Evidently I like music videos of opera and muppets. I really feel like deleting that history, but a part of me is curious what else turns up. What about the opera-muppets connection then? Ah, there’s actually something interesting in the muppets video. Performing on the soundtrack is the (evidently) renowned flutist Jean-Pierre Rampal. Ooh. He is French, played a flute in one video, whereas the other is a French song about a flute. French flutes connected the dots. That makes sense. Or not. Well, if you’re an advanced searchengine in the web 2.0 era, I suppose it does. I for one sure didn’t see that coming.

One far more interesting thing I discovered in this is the automatic texting function of Youtube. Evidently the people at Google have so much spare time they’ve made a voice-to-text transcripter. Now, what happens when this transcripter meets a rock song can be seen in the Rockin’ Robin video (it’s underneath the up-thumb, next to statistics). Somehow it transcribes “He rocks in the treetop all day long” to “santee dot salty non com”. It’s like watching a TV game show with someone translating a song on the go in a noisy street. Enjoy.

[Edit: I was going to link the Mozart performance, but it has changed status to private. Just imagine a large lady with a voice like a foghorn wailing in french.]

Toleranse for teknikk

Her er en sak jeg stadig vekk forbauses over. Hvert eneste år kommer det tekniske nyheter på markedet. Usvikelig slippes det på forbrukere nye løsninger som endrer alt fra måten vi omgås på til hvordan vi gjør vårt arbeide eller ser oss selv. Dette er ikke så merkelig i seg, derimot er folks holdninger til teknikken anmerkningsverd. Helt uavhengig av medias forsøk på å sverte og skape skepsis til nyvinninger, så vil folk ta til seg den nye teknikken om den passer dem. Selv om teknikken endrer helt på hvordan vi oppfører oss så aksepteres den med en utrolig hastighet. Det er nesten som vi har gått og ventet på en ny webstandard som tillater 140 tegn lange meldinger så blir Twitter akseptert som den nye kommunikasjonsplattformen. Med største selvfølge legger en hel generasjon opp sine private festbilder på Facebook till allmen beskuelse. Vi aksepterer at alle nye biler har en datamaskin under ett plastlokk som ikke skal røres. Faktisk er hele motoren under ett plastlokk, så å plukke rundt der på egen hånd blir en helt annen sak enn tidligere.

Jeg pratet nylig med en lastebilsjåfør som kunne fortelle at han har fire datamaskiner i bilen sin. De overvåker hvor han er i verden, hvor han skal, slitasjen på bremsebeleggen osv. I min naivitet trodde jeg at hans fremste oppgave var å unngå ulykker mens han fraktet varer fra A til B. Jeg håper virkelig utstyret er lett å bruke, og ikke krever at han tar blikket fra veien og må slippe rattet. Det er klart at det meste av teknikken bygges inn og merkes knapt. I en overgangsperiode må man kanskje ha en laptop på passasjersetet. Men for han var det helt i sin ordning. Annerledes enn før, men allikevel naturlig som ett ledd i en utvikling.

Er ikke mennesket være mer varlig når gjelder forandringer? Det er ihvertfall min oppfatning av oss som rase. Jeg vil tro at den første som ble brent på bålet var den som først tøylet ilden. Eller har det skjedd en gradvis forandring i oss som først nå begynner å bli synlig? Holder nysjerrighet og fornuft på å vinne over intoleranse og xenofobi? Evolusjonen er en langsom prosess, men vi har nå funnet opp saker ganske lenge, selv i det perspektivet. Men du milde himmel hvor fort det går idag. Den tekniske utviklingstakten øker eksponensielt. Det er som to nyvinninger ikke leder til en tredje, snarere ytterligere ti! I tekniske miljøer prates det om ”The Singularity” – det punktet i historien når den tekniske utviklingen driver seg selv med kunstgjort intelligens og springer fra oss mennesker så vi ikke lenger forstår, eller kan henge med i utviklingen. Ifølge Ray Kurzweils beregninger intreffer dette om ca 25 års tid. For flere eldre føles det nok som at vi allerede er der.

Framtidstro og optimisme er ganske vanlig i kretser opptatt av teknikk. Hva er vel ikke fascinasjonen med romfart annet enn drømmen evig liv? Om man stadig blikker framover tror jeg man er nødt til å velge ett positivt livssyn. En positiv livsanskuelse nødvendig for å forsøke forandre det nåværende mot noe bedre.

I en artikkel fra Washington Post tar Ezra Klein opp oppfinnelser og genialitet der han hevder at når forutsetningene for en ny løsning finnes så kommer den av seg selv. Påstanden støttes av kjente oppfinnelser og oppdagelser som telefonen, gravitasjonen ol der en person har blitt forknippet med oppdagelsen, men flere vært inne på samme ideen samtidig. Timing og utførelse i kombinasjon med litt flaks har vært avgjørende for gjennomslaget. Jeg tror på flaks. Flaks kan aldri regnes bort når det gjelder suksess. Men at den nye løsningen har tvunget seg fram som et svar når forutsetningene har ligget til rette er en ny tanke for meg. Det må bety at det har funnets et behov og når verktøyene (nye material, organisasjonsformer, ideer) er der så tar vi til oss den nye teknikken som et vakuum fylles. Kan det være så?

Betyr dette så at de som former framtiden med sine ideer idag er med på å mykne folks holdninger infor de forandringer som kommer? Er det en umerkelig påvirkning som siver ned fra drømmerne til grunnvannet? Jeg kan ikke si at jeg har sett noen spor til slikt. Visst finnes det science fiction filmer og bøker, og populærvitenskapelige medie som iblant bobler fram i dagspressen med en enkelt artikkel om en bil som kan drives av tyttebærgele (skjønt bare i teorien). Er det summen av disse fantaseringene, eller er det en mer subtil og usynlig påvirkning som forandrer våre holdninger?

Hva det enn er, så skulle jeg gjerne vite mer om hva som gir oss denne forunderlige akseptansen. At det kjennes naturlig å gå omkring med en kombinert radio, walkman, datamaskin, telefon, kamera og gps i lomma i en dings ikke større en hånd, er forbløffende. Spesielt når vi ikke tenker to ganger over hvor usannsynelig dette var for bare ti år siden.

 

 

Bok-recension – Serafers Drömmar av Ola Wikander

Spoilervarning. Här står det lite om vad som faktisk händer i boken. En sammanfattning hittar man på baksidan av omslaget eller i andra recensioner. Fokus är mer på andra saker jag finner intressanta. Dock droppar jag några saker som är avslöjande och eventuellt störande för läsupplevelsen, så nu är du varnad.

Serafers Drömmar är första boken av trilogi som med rätta marknadsförs som fantasy. För dom som har erfarenheter med denna genre vet att där hamnar alla verk som är för fantastiska att höra hemma i vår verklighet, fast utan laserpistoler. För fantastisk är den. Författaren nallar fritt från vestlig historia och kultur och rör ihop en märklig värld där astrologi är fullt fungerande vetenskap, krigaränglarna serafer kända från bibeln finns på riktig – kompletta med brinnande vingar, och parallella världar. Men annars är människorna lätt igenkännliga med sina egenskaper högmod, girighet, hybris, men också lojalitet, kärlek etc.

Just hybris går igen i boken. Vetenskapsmännens nyfikenhet som utmanar ödet, kungen som är villig att göra allt att behålla sitt rika på trots av dess ödesbestämda undergång, generalen som tror sig i sin roll vara osårbar. Låter en ängel full av hybris med brinnande vingar bekant? Om det inte är menad som homage till Ikaros så har jag läst för mycket i Wikanders saga, men jag tror han skrev denna parallellen avsiktlig. Ständigt igenom boken hittar jag dessa referenser till gammal litteratur från bibeln till Nostradamus och grekiska drama. Fast sadomasochistisk sex tror jag inte dom gamla grekerna skrev om. Det var väl Marquis de Sade först ute med, vad jag vet. Jodå, lite sånt finns med, och det används på ett bra sett för att beskriva ett komplicerat förhållande mellan två plågade individer. Annars finns citat i början av kapitlen från Herakleitos, Nietzsche, Chuck Palahniuk, Jim Morrison. Slika citat används för att sätta stämningen inför det som kommer, och ge legitimitet till historien. För mig brukar slika citat kännas pretentiöst och krystade, som att texten inte kan stå på egna ben och behöver stöd. Dock fungerar det i denna boken, kanske för att den är ett hop-plock av idéer och fantasier från vår (parallella) värld.

Vad jag har svårt att svälja är dock rollfigurernas namn. Visst förstår jag svårigheten med att hitta något som ger subtila associationer då man knappast kan kalla en eldängel “Olle”. Det är bara att fantasy är en genre med vissa återkommande element som är lätt synliga. Namn ihop-kastade av många vokaler mellan Q, W och Z och rikligt med specialtecken blir som en parodi då det är precis vad man förväntar när man plockar en bok från denna hyllan. På trots av namn jag inte kan uttala så känner jag för flera av figurerna. Deras val i intrigerna är överrensstämmande med personligheten och historien flyter på riktigt bra. Historien lyckas med sin avsikt att vara spännande, och lämnar naturligtvis flera trådar lösa för fortsättningen.

Det finns båda prolog och epilog, och man förstår att historien bara har börjat med denna boken. Ändå känner jag inte för att läsa dom efterföljande böckerna. Språket är väl bearbetad, men författarens röst känns inte så tydligt. Förutom namnen (javisst en petitess, men fortfarande störande efter 400 sidor) så hittar jag inte tillräckligt engagemang för att höra vad som händer härnäst. Jag vet inte om detta är en debut, för lite omoget känns det överlag. Känns taskigt att säga så, jag kan inte skriva bättre själv. Men som en kräsen läsare med osannolikt många andra berättelser att ta del av väljer jag hellre att hitta något annat. Dock vill jag tro att med tiden kommer Ola Wikander att bli riktigt vass, så jag väntar gärna på några senare böcker och låter seraferna fladdra vidare utan mig.

Imperfections

I work with old stained glass windows. Yes, the kind you see nowhere else but in churches. They all need mending, eventually. You have lead plague, sagging from the weight, and woodrot. Since I’m the trainee I get the dirty jobs like cleaning the glass pieces. Today I was handling these small sheets of bottle green, zero point six millimetre thin wafers of handmade glass from one such church window. As I was attacking the ancient putty with a razor I admired the beauty of the piece. Picking it up is like touching a butterflies wings. It is so delicate, weighs next to nothing, they make regular window sheets feel like ugly armour. They are made by blowing a bubble of glass into a cylinder and letting it cool. Then the cylinder is cut lengthwise and heated so it folds open. Never having seen this, I picture the butterfly opening its wings for the first time. Although, I’m sure it’s not that poetic in the workshop.

The biggest difference between regular glass and handmade glass, however, are the imperfections. This ultrathin wafer has all kinds of flaws all over, and in it. Holding it up against the light I can see bubbles of varying sizes, featherlike patterns and streaks at different angles. Some lines crisscross in soft curves, telling about the rolling process it went through to make it. Any regular window with these marks would be scrapped immediately. It is not entirely even either – often thicker in some places and always curved one way or the other. I can’t help admiring the random decorations as I work the glass. Whereas a clear glass panes foremost quality is not to be seen, these little pieces are each and every one a natural work of art, quietly asking for admiration. They just hang there in the window, unnoticed, until the light breaks just so and then their marvel is clear to see. Every one of the 300-something pieces are unique and irreplaceable as individuals. Isn’t it just like that for life in general too? The things I treasure most from my friends aren’t the skills they’ve learned at work. It is those things you wouldn’t know unless you truly knew them. Things that make just them unique and irreplaceable. My family are for me not primarily the roles they have in my life as mother, brother, wife. Not now that I am an adult, anyway. If they were perfect we wouldn’t have any inside jokes around the dinnertable to tie us together. And I know they know my weaknesses too, and somehow that makes us stronger. A strangers unexpected behaviour lingers in memory when everything else fades fast. The monotony of a predictable shopping round is made glorious when the cashier breaks her professional mask and confesses something personal, reminding me she is a person. A person with an opinion, experiences, grievances, hope, love even, and loves misunderstood twin hate. All things that don’t fit a standard mold. Chips, cracks and streaks that would make every person fit for the recycle bin if we were to fashion our society after an impossible standard.

These are the musings I make in my daily routine. The hands do their work diligently while my head spins off in another direction. Then the glass piece snaps in two with a sharp crack and I let out a litany unfit for consecrated windows.

First post

Denne bloggen er tenkt som en skriveøvelse, og kommer derfor til å være mer eklektisk enn en Spotify playlist.

Inleggene blir på de tre språk jeg behersker best; norsk, engelsk og svensk. Kvaliteten vil følge dagsformen, og regelmessigheten – uforutsigbar, i beste fall. Utover det er det ikke greit å si hva som dukker opp, men her går altså kvantitet foran alt annet.

Om du ser at det bare er ett fåtall publiseringer til høyre her, så anbefaler jeg at du kommer tilbake om en tre års tid når forfatteren har fått de en million ordenes erfaring de prater om på skrivekurs. Der er målsetningen min i alle fall. Hva din motivering for å være her er får være din egen sak.

Om det er framtidige meg som kommer tilbake for å lese dette noen år senere, så sier jeg: ”Stikk! Rør ingenting. Du er dust. Stoler ikke på noen over førti.”.

– – –

This blog is merely a writing exercise, and will thus be more eclectic than a Spotify playlist.

I will be posting in the three languages I am fluent in; Norwegian, English and Swedish. The quality of my work will be according to my current mood, and the regularity will be unpredictable at best. Otherwise I cannot make any promises, except than there will be quantity above all else.

If you only see a few postings to the right here, I recommend you return in three years time when the author has reached the million words experience they talk about at writers class. That’s my goal anyway. Whatever your motivation for being here may be is your own thing.

To the future me, returning to read this some years later; “Go away! Don’t touch anything. You’re an idiot. I don’t trust anyone over 40.”.